onsdag 28. februar 2018

Reisen til Kambodsje, februar 2018, del 8

Fredag 16. februar skulle vi dra videre fra Phnom Penh. Men først en tidlig frokost oppe ved takterrassen, men denne morgenen var det skyet vær i hovedstaden og litt kjøligere, så jeg satt inne og så bort på elven Mekong. På vei ned for å gjøre klar bagasjen, måtte jeg igjen beundre vasen med blomster i gangen ved heisen.

Tidlig frokost
Blomstene
Da alt var klart sjekket jeg ut fra hotellet, men hadde fortsatt tid til bussen skulle kjøre. Jeg tok bilde av hotellet ute, et fint hotell, men strøket rett bortenfor var ganske beskjedent. Tilbake i resepsjonen så jeg på det som var satt fram fordi det var kinesisk nyttår, samt siste forberedelser før vi skulle dra.

Hotellet

Nabolaget

Kinesisk nyttår

Rett før avgang

Klokken 08.30 kjørte vi ut fra Phnom Penh. Da satte lokalguiden på en film som fortalte om det som skjedde da Røde Khmer tok over, slik en amerikansk journalist og hans venn opplevde det. Jeg tittet på den i blant, men var mer opptatt av utsikten til hovedstaden. Men fikk med meg slutten da han og vennen hans møtte hverandre senere. Det var en svært rørende scene som ble understreket av sangen Imagine, en av de mest berømte sangene John Lennon skrev som soloartist. Den kom ut i 1971 på albumet med samme navn som sangen. Imagine handler om at mennesker burde kunne leve sammen, uansett bakgrunn. Når jeg heretter hører denne sangen vil jeg huske stunden da jeg satt på bussen ut fra Phnom Penh.  

Vi kjører ut fra Phnom Penh
Fint i sentrum
Stopp for rødt lys

Det ble en dyster stemning i bussen etter den dramatiske filmen, men nå ville mannen som våget det meste sette på noe mer livlig. Det ble sang av gruppen: Ausekarane. Og nå ble stemningen lettere. Samt en annen kar fortalte vitser og sang visen om: Jeg har vært lensmann i "Nyork og Nevorleans". Artig uttalelse på refrenget.

Nå ble det stemning

Visesangeren

Vi kjørte videre gjennom skiftende landskap her i Kambodsja. I landet brukes navnet Kampuchea, det er for å distansere seg fra Røde Khmertiden. Det ble borgerkrig med amerikansk og vietnamesisk medvirkning i 1975. Røde Khmers kommunistiske styre styrte landet fra 1975- 1979. Et styre som tvang bybefolkningen ut på landsbygda. Om lag 1, 7 millioner døde av sult og sykdom, samt brutal behandling. Noe denne filmen vi hadde sett fortalte om. Vår lokalguide var den gangen barn, men opplevde mye av dette. 

Fra landsby

Det som forundret meg var alle, særlig de hvite kuene, ruslet rundt mange steder, nesten som i India de kuene er hellige. Men det tror jeg ikke var grunnen her. Jeg var osgså forbauset over alt søppelet som lå langs veien de fleste steder vi passerte. Men så er Kambodsja et fattig land, der finnes knapt noen søppelhenting.

Kuer roter i søppel

Jeg så flere steder de bygde hus, men på langt nær så mye som i Peru. Bolighus på peler var også vanlig å se, det var i tilfelle flom, og på grunn av varmen. Da oppholdt folk seg under huset der det var litt kjøligere. Ellers så jeg mye vakkert landskap med palmer, elveidyller, og livet i landsbyene vi passerte.

Nybygg

Palmer

Hus på påler


Fra landsby

Så kom vi til stedet vi skulle være de to siste dagene i Kambodsja, i Sihanoukville. Vi svinget inn på en humpete vei som førte til badestedet. Langs veien var søppel som ikke virket særlig innbydende. Det ble fortalt at kineserne hadde kjøpt opp landet her, russerne hadde kjøpt øyene utenfor. Vi var nå ute ved kysten. Siste stykket til hotellet måtte vi gå. Vi tok inn på Holyday Villa Nataya. På dette hotellet skulle vi bo i to netter. Hotellet er eid av russere. Klokken var nå ca. 13.00, og kl. 14. 30 møttes vi i resepsjonen. Vi spaserte samlet nedover bakken mot sjøen. Vi spiste privat lunsj ved småbord på en kafé på fortauet ved stranden.

Fra området
 Lunsj

Om kvelden ble det samlet middag ved et langbord rett nede på stranden. God mat og god stemning. Senere ble det fyrverkeri, så kom en ung gutt og viste kunster med fakler. Han var dyktig, og avslutningsnummeret var flott. En hyggelig kveld.

Middag på stranden

 Fyrverkeri
 Gutten med faklene
Flott avslutning

Del 9 i morgen.




  




tirsdag 27. februar 2018

Reise i Kambodsja, februar 2018, del 7

Det var morgen i hovedstaden Phnom Penh, det var torsdag 15. februar. Frokostrommet til Ohana Palace hotell lå  oppe ved takterrassen. Rommet var fint, god utsikt, ikke minst var det godt utvalg av mat. Jeg spiste tidlig frokost, så jeg hadde god plass.

Frokost i Phnom Penh

  Denne dagen skulle vi være i hovedstaden, og først skulle vi besøke Nasjonalmuseet. Mens jeg ventet på avgang i resepsjonen, måtte jeg beundre en gammel vogn som stod utstilt der.

Gammel vogn

Da vi nærmet oss Nasjonalmuseet, spaserte vi siste stykket. Da så jeg på livet på stedene vi spaserte forbi. Jeg så på bygninger jeg tenkte var boligblokker, en flokk munker i sin spesielle kledning, samt noen som sov i et hjørne, for å nevne noe.

Boligblokk

Munker
De sover tungt

Så var vi ved Nasjonalmuseet som var et spesielt bygg. Omgivelsene var også fine. Inne i museet var mange historiske samlinger, blant annet statuer, men det var ikke lov å ta foto. Det var svært interessant å rusle rundt og se på samlingene. Men bilder måtte vi nøye oss med på utsiden.

Nasjonalmuseet
Vakkert tre på området
Utenfor museet

 Neste vi besøkte var slottsområdet. For noen bygg! Disse husene er virkelig bygg for konger og dronninger. Her var gullforgylte tak og den spesielle khmerarkitekturen. Tronsalen ble sist brukt i 1998. Den første som bodde i det kongelige slottet som ble bygd i 1866, var oldefaren til den nåværende kongen.    

På vei mot slottsområdet

Tronsalen


Fint på området

Vi besøkte et tempel, svært flott innredet, men forbud å ta foto. En særlig fin buddha var der, men masse turister, så jeg var rask ut igjen. Jeg ruslet på området som er eksotisk. Vi var inne i et bygg og fikk se utstilling av nasjonaldrakter, her fikk vi ta foto.

Tempelet

Eksotisk sted


Drakter
Fint dekorert vegg
Et eksotisk område

Det neste på programmet var sykkeltur i hovedstaden i hver vår sykkeltaxi. Det ble litt av en seanse gjennom sentrum av Phnom Penh. Der dro vi i rekke og rad, syklistene trødde i vei, og jeg kikket på der vi kom forbi.

Klar for sykkeltur
 Det var 16 sykler i farta
Fra sentrum
To damer prøvde å komme forbi


Syklisten tok dem igjen
og vi raste videre i Phnom Penh

Nå besøkte vi et minnested over de siste som ble avrettet før redningssoldatene kom til stedet. Vi var inn og så cellene de bodde i og bilder fra den grusomme torturen ofrene ble utsatt for. Det var så vidt jeg klarte å se det. Forbudt å ta bilder inne, jeg hadde aldri orket å ha slike bilder uansett. 

Fra minneplassen over de siste ofrene

Celler og torturkammer

Men nå var det lunsjtid. Vi spaserte siste stykket mot restauranten, og passerte da folk som holdt på å lage til god mat, for nå var det kinesisk nyttår. Vi spiste på en fin restaurant som lå ved Mekongelven. Restauranten var i kolonistil med vifter i taket og kurvmøbler. God lunsj ble servert.

Kinesisk nyttår

Restaurant i kolonistil
 Fra lunsjbordet

Vi ble kjørt tilbake til hotellet, og nå var det offisielle programmet over. De som ville kunne dra privat til Dødsmarkene og høre om historien der. Noen av oss slo oss sammen og dro med motorsykkeltaxi ca. en 20 minutters tur ut fra sentrum. Vi var to grupper med fire i hver taxi som satte av sted mot det vi skulle se.

Klar å dra

Pol Pot som stod bak dette fæle Røde Khmerstyret var en av de verste og blodigste diktator verden har sett. På 4 år fikk han drept om lag 2,1 millioner av sine egne landsmenn. Ofrene døde av sult, sykdom, tortur, og avrettinger. Han døde selv 73 år gammel, men angret aldri. Han må ha vært et sinnsykt monster.

Pol Pot leder sine soldater

Da vi kom fram kjøpte vi billetter og valgte språk til head- settet. De hadde ikke norsk, så jeg valgte svensk. Da var jeg sikker på å få med alle detaljer. Og det ble en svært trist vandring. Post for post stoppet jeg og fikk forklart det som hadde skjedd de forskjellige stedene. Mest grusomt syntes jeg å se treet der soldatene knuste babyene mot og så drepte de mødrene. Der var også massegraver, og mye var så fælt å høre om at jeg begriper ikke at folk kan klare å gjøre sånne ting. Der var en liten innsjø, der stod en benk man kunne sitte og tenke på ofrene. Jeg var nesten i sjokk over det som hadde hendt her, jeg hadde lest om det, men å gå her var nesten ikke til å bære. Jeg må tilstå at jeg var glad da jeg gikk tilbake til motorsykkeltaxien som ventet. Der var et minnetempel, men jeg gikk ikke inn.

Ved den lille sjøen
Minnetempel

Tilbake på hotellet ble det avslapning, så en tur på takterrassen og se på solnedgangen. Senere ble det privat middag. En svært innholdsrik dag i Phnom Penh. 
På takterrassen
Privat middag

Fortsettelse i morgen.