Møte med forskjellige typer, del 2. Juni 2020

Gjennom årene møter man mange mennesker, men det er bare et fåtall man husker, de andre forsvinner i mengden. På kjøreturen i Texas i 2018, var vi kommet til San Antonio, der var vi et par dager. Da ville vi besøke Alamo, før var her en misjonsstasjon. Før 1821 var Texas en del av den spanske kolonimakten, Ny Spania, og Texas ble en del av Mexico. Det likte ikke kolonistene som følte seg mer knyttet til USA. Et slag stod her på Alamo mellom styrker fra Mexico og fra Texas i 1836. Stasjonen ble beleiret i 13 dager, bare få overlevde. Men de klarte å samle mer folk, og mexicanerne tapte. Det førte til at Texas ble egen stat. Nå ruslet vi rundt på området der slaget stod. Der var telt som soldatene hadde den gangen, og en stram kar i datidens uniform. Jeg ville ha et bilde, det var greit, men rett før det ble knipset, gav han meg våpenet sitt, dermed er jeg bevæpnet på bildet.

Her var vi

  Gamle telt

Soldat i tidsriktige klær

På kjøreturen i California i 2012, var vi fire dager i Los Angeles. Der så vi mye av byen, og selvsagt i Hollywood, der kjørte vi i åsen der stjernene bor. naturligvis spaserte vi på Walk of Fame og så stjernene over berømtheter i fortauet. Plutselig kom en kar spaserende som trodde han var Michael Jackson, det måtte avbildes.

Det berømte skiltet

Her var vi

Sammen med modellen av Michael

Jeg har vært på mange flyturer gjennom årene, men av flyvertinnene husker jeg tydelig bare en. Jeg til og med tok bilde av henne. Vi var ferdig med kjøreturen i Texas og fulgte British Airways fra Dallas til London, en lang flytur. Denne flyvertinnen puslet og stelte og småpratet, jeg har aldri truffet en så hyggelig flyvertinne, søt var hun også. Jeg husker henne godt. Fra London tok vi fly hjem til Norge.

Vi tar av fra Dallas

Flyvertinnen

Videre fra London

Jeg var i Etiopia i fjor, og blant dem jeg husker var en meget ung skopusser. Vi var kommet til Axum, herfra var vi en dag på utflukt og så mye interessant. Vi hadde nettopp stoppet for å se noe under en bro. Derfra kjørte vi til et sted der vi tok en pause. Mens vi ventet på bussen, kom denne skopusseren og ville pusse skoene mine, jeg hadde på joggesko, men lot det stå til. Mens han pusset, spurte jeg: Burde du ikke vært på skolen? Han svarte: After business. Da måtte jeg smile. Så kom bussen.

Først så vi under en bro

Skopusseren

Så dro vi videre

På reisen i Kina i 2000, var vi på besøk i Guilin. Der var vi blant annet på besøk hos en bondefamilie. Det var en familie som lokalguiden vår kjente. Da vi var framme, gikk hun foran og viste vei til familiens hus. Vi ble vist rundt inne, og de var svært kry av huset sitt. Jeg ble svært forundret da jeg hørte dette var middelklasse. Det ble litt av en tankevekker da jeg så meg om. Syklene sine var de sikkert redde for, de sto nemlig i bestestuen.

Guiden viser vei

Fra kjøkkenet

Bestestuen

Sammen med bondefamilien

 I Usbekistan i 2019 var vi i Bukhara og så mye interessant. Nå hadde vi en pause, og skulle besøke  en moteskaper som også solgte te. Det ble om kvelden moteoppvisning på gårdsplassen til en madrasa.  Det var en spesielt å se klærne hun hadde designet, pluss å få hilse på moteskaperen.

Hos moteskaperen

Moteskaperen

Visning av jakker

Aftenkjoler

Til slutt vil jeg nevne at på reisen i Etiopia i 2019, fikk vi besøket hjemmet til en familie. I mine øyne et stusselig hjem, men husfruen viste stolt fram huset. Det var ett rom, der sov de, spiste og oppholdt seg. Så hadde de gårdsrom og en liten hage, der var toalettet, et hull i marken bak noen tepper. Men de hadde det bra, det var mange i Etiopia som ikke hadde tak over hodet. Men jeg fikk en stuss likevel.

Kvinnen tar imot

Inne i rommet

Gårdsplassen

Toalettet bak teppene