Reise i Georgia og Armenia oktober 2018, del 5

Onsdag 17. oktober ble det en tidlig frokost, vi skulle fortsette reisen. Jeg sjekket ut fra Oriental, tok med kofferten og gikk til bussen. Da alle var på plass, startet sjåføren opp og vi satte kursen sørover mot Armenia. Det var snart valg i Georgia, små  plakater av kandidatene, særlig de to mannlige kandidatene, var klistret opp mange steder, på trestammer, busskur og murkanter. Av den kvinnelige så jeg sjelden, helst på store plakater i hovedstaden.

Vi drar fra Tbilisi

 Første etappe var til den georgiske grensen. Ute på landet passerte vi dyrket mark og store åkrer med fjell som bakteppe. Georgia dyrker også druer, det er et gammelt vinland og blant verdens første vin produsenter. Da vi nærmet oss grensen, så jeg boder med særlig mye vaskepulver til salgs.

Åkrer før grensen

Vi gikk først gjennom passkontrollen på georgisk grense, så tilbake til bussen og vi kjørte gjennom ingenmannsland. Før vi gikk av bussen på grensen til Armenia, delte guiden ut to konvolutter, en til bussjåføren og en til lokalguiden, det var tips fra oss. Nå var det ut med bagasjen og inn til kontrollen, der var lang kø. Foran meg stod en kvinne med en handlevogn stappfull av små sekker  med appelsiner, eller kanskje det var sitroner. Jeg tenkte hun skulle på andre siden og selge. Så over i ny buss, ny sjåfør og ny lokalguide. Hun ønsket oss velkommen og delte ut vann, kart og en liten. sjokolade. Det første jeg så var to hunder. I Georgia hadde jeg sett svært mange herreløse hunder.

Hunder ved grensen

Vi drar fra Georgia

Fikk gave med lokalguiden
på armensk side

Rett etter vi hadde kjørt over grensen, så vi en stor trailer som lå på siden i veigrøften, det hadde nettopp vært en ulykke, men det så ikke ut som noen særlig personskader. Mitt første inntrykk av Armenia var at det så mer fattigslig ut i grenseområdet, og i starten likt på naturen til Georgia. Så ble det en ganske humpete vei, sjåføren kjørte slalåm mellom hullene. Senere så jeg at mange steder var de i gang med veiarbeid.

På armensk side

Humpete vei

   Armenia er en stat i Sør- Kaukasus, og har ingen kystlinje. Det er et svært gammelt land og regnes som et av verdens eldste, man tror helt til vår sivilisasjons begynnelse. Området har vært bebodd i mange tusen år. Man tror at det var her jordbruk og husdyrhold ble utviklet. Landet nevnes i mesopo taniske og egyptiske kilder. Armenia var ved slutten av 500- tallet før Kr. godt etablert, men lå mellom flere imperium.  Armenia har lidd under krig, invasjon, erobringer, folkemord og utrensk ninger. Nå kjørte vi opp i høyden til vårt første besøk i Armenia, klosteret Haghpat.

Klosteret

Klosteret hadde vært befestet grunnet fiender. Vi kom inn i et digert rom i grå mur, det var høyt under taket. Det var en dør inn til kirkerommet, og jeg gikk inn og satte meg en kort stund og så på rommet. Det var lite, for den gangen var det bare kongelige og prominente personer som fikk komme inn dit.  Kirkerommet var fint med lysekrone i taket, og man kunne se fresker på veggen bak alteret.

Inne i klosteret

Kirkerommet

 Vi gikk til det store rommet der munkene hadde sittet med sine skrifter. Et stort rom med buer og svært høyt under taket. Det var dårlig med lys, kun en åpning i taket, og sikkert levende lys. I gulvet så jeg hull der munkene brukte å gjemme skriftene. Vi så en stor plakat av en av den tidens kjente sanger og musikant. Da han var i Georgia og underholdt, ble han forelsket i dronningen der, derfor ble han forvist til dette klosteret. Nå ville lokalguiden vise den gode akustikken og sang en armensk sang for oss. Hun var flink. Før vi dro, gikk jeg ut og så på utsikten.

Høyt under taket

Sangeren

Lokalguiden sang

Flott utsikt

Neste var nå stedet vi skulle spise lunsj. Sjåføren svinget inn på en smal grusvei, jeg satt sånn til at jeg så stupbratt ned, men vi kom fram og gikk inn på kafeen. Den var stor, for vi var på et hotell. Da lunsjen var over og vi kom ut, så jeg en geistlig i prestedrakt omgitt av karer i dress. Sikkert en viktig person på besøk. Vi kjørte videre i fin natur.

Ved lunsjen

Utenfor kafeen

Presten

Fin natur

Vi kom forbi en by som het Alaveridi som hadde en stor kobberfabrikk, her arbeidet i sovjettiden ti tusen arbeidere, nå bare to tusen, og det er på tale å legge den ned. En god del folk har flyttet fra byen. Turen gikk videre i fint terreng. Det ble et kort stopp på en kafé, jeg så lekre kaker i disken, men ikke tid til å smake på dem.

Fabrikken

 Fjellnatur

Lekre kaker

Vi passerte byen Så kom vi forbi byen Spiltak som ble så å si helt ødelagt av et jordskjelv i 1988. Folk fra hele Sovjet kom for å hjelpe til. Noen plantet ny skog som jeg nå så grønn oppe i åssidene.

Nye hus

Ny skog

Videre kjørte vi forbi noen landsbyer som har en spesiell kultur. Det er innvandrede stammer. Her gifter mennene seg med 10- 12 år gamle jenter, gamle knarker synes at når jentene blir 18 år, er de for gamle. De har ingen av de kjente religionen, de dyrker mye annet, som påfugler for eksempel. Personlig synes jeg dette virker som en spesiell legning er satt i system, jeg fatter ikke at det er lovlig.

Fra en av landsbyene

Det nærmet seg solnedgang før vi kom til siste besøket denne dagen. Vi skulle se Alfabetparken. I 2005 feiret befolkningen det armenske alfabetet. Her er 39 store bokstaver laget av stein, de er satt opp ved Mesrop Mashtots gravsted. Han oppfant alfabetet. Det var spesielt å gå rundt å se på alle bokstavene. Jeg lette etter forbokstaven min R, men lokalguiden sa den ikke var der. Så lette hun  etter første bokstav i etternavnet mitt M. Det fant hun, men det var en bokstav jeg ikke kjente.

Fra Bokstavparken

Bokstaven M

Litt før vi kom hit til parken hadde vi sett vårt første glimt av Araratfjellet. Herfra hadde vi utsikt og jeg tok bilde, fjellet ligger i Tyrkia, men vi så det herfra. Nå gikk siste etappe til hovedstaden Jerevan.  Der tok vi inn på hotell Ani Plaza, et fint hotell. Men det ble en tidlig kveld.

Araratfjellet

Neste blogg kommer mandag.