Morgenliv
Etter frokost hadde jeg fortsatt god tid og ruslet litt i gatene ved hotellet. Så tid for utsjekking, i resep sjonen fulgte jeg med på at kofferten min ble tatt med til bussen, og ventet der til vi skulle dra.
Fra en av gatene
Fra resepsjonen
ut fra
Kl. 10.15 kjørte vi mot flyplassen, men vi hadde god tid, så da Sam så en kvinne stod nær veien, ble bussen stoppet og Sam spurte om vi kunne få se hjemmet hennes. Ja, det var bare å komme, så gikk hun foran nedover den steinete veien mot huset. Kvinnen tok imot, og en høne rømte ut på gårdsplassen.
På vei mot huset
Hønen rømte
Kvinnen tar imot
Kvinnen fortalte og Sam oversatte. Hun hadde fem barn, mannen var på jobb, de tre største barna var på skolen, te to yngste var hjemme. Huset hadde ett rom, dit fikk vi komme inn. De hadde ikke elektrisk lys eller innlagt vann. Der var to senger, den ene var til foreldrene, den andre var til barna. Ved ene veggen stod en skjenk og deres kjøkkenutstyr, litt pynt på veggene. Kun noen få stoler og en benk, pluss et lite bord.
Enkel innredning
Kvinnen tok fram noe som lignet en kurv, tok av lokket og viste oss hvordan de spiste. Hun la en stor, tynn leiv på kurven som fungerte som matbord. Oppå leiven brukte hun å legge mat, så rev de av en flik av leiven med maten i. De brukte hendene. Jeg så meg rundt på de grove, lyse murveggene, og på murgulvet som hun brukte å koste.
Matbordet
Vi gikk ut til den lille hageflekken der de dyrket blant annet mango. Sam fortalte at de hadde også små jordlapper et stykke ifra, der kunne de også dyrke litt. Jeg så bort til toalettet som var skjult med noen tepper. Jeg så ikke bak teppene, men han som gjorde det sa der var kun et hull i marken. Jeg ble forundret over standarden, men Sam sa det var middelklasse. Men her hadde barna foreldre, tak over hodet og mat. Huset vi ser i bak toalettet er huset til kvinnens søster
Hageflekken
Toalettet bak teppene
Nå var det tid å kjøre videre til flyplassen. Der ble som vanlig to grundige sikkerhetssjekker. Vi ventet i avgangshallen, og etter en halv time kom flyet. Men vi måtte vente før vi fikk gå til flyet, og da vi hadde satt oss i flyet måtte vi vente igjen, de måtte sjekke en feil. Det hørte vi, for motorene ble kraftig ruset opp. Etter en samlet ventetid på en time, kom vi oss i luften. Nå skulle vi fly en knapp time. Før på dagen var skyet vær, men nå var det for lengst blitt strålende sol, og fint flyvær.
Fra venterommet
På vei til flyet
Nå landet vi i Lalibela, der vi mellomlandet på vei til Axum, men nå skulle vi besøke stedet. Der stod klar en minibuss med sjåfør. Nå skulle vi besøke stedet som blir kalt "Etiopias Jerusalem". Først kjørte vi til landsbyen som lå på 2300 m høyde. Det var et spesielt hotell vi skulle bo på her. Vi skulle ikke bo på selve hotellet, men på hytter som viste seg å ligge fint til. Vi fikk nøklene i et lite rom ved hotellet. Jeg fikk min nøkkel og en ansatt kom med kofferten.
På vei til hotellet
i Lalibela
Hotellet
Rett nedenfor hotellet lå hyttene, og jeg ble svært begeistret for min. Først kom jeg inn i en liten gang, kikket inn på et stort bad med dusj og toalett, så et koselig rom der ene veggen var i naturstein. Men toppen var balkongen med en utrolig utsikt.
Fra hytten
Balkongen
Men vi skulle rett på utflukt. Lalibela er en av Etiopias helligste byer. Hit valfarter pilegrimer fra hele Etiopia og fra hele verden. Etiopia er et av de første landene i verden som vedtok kristendommen i det 4. århundre, men røttene sies å være helt tilbake til apostlene. Nå skulle vi se noen av de 11 klippekirkene som er her i Lalibela. Her gikk vi i smale ganger og tunneler, for hver kirke vi var inn måtte skoene av, guidene hadde hyret en ungdom til å holde vakt ved skoene våre, det ble ti par pluss guidene sine.
Smale ganger
Kunst på veggene
Klippekirkene dateres til mellom 1000- 1200. Opprinnelig var byen kjent som Roha, men ble senere oppkalt etter kong Lalibela (1181- 1221). Han stod for byggingen av kirkene. Jeg tenkte på for et enormt arbeid det må ha vært å hogge ut disse kirkene i bergveggen, de ligger under jorden. Det var en stor opplevelse å gå inn og se i de ofte små kirkerommene. Jeg noterte ikke mens jeg gikk her, jeg hadde nok med å ta av og på skoene, pluss å balansere gjennom gangene.
Jeg tror denne heter
Bete Abba Libanos
Spesielt tak
Her var både kirker, krypter, samt sammenhengende labyrint av tunneler, ganger og huler. I en av kirkene var et rom der kun mennene kom inn. Jeg sendte mobilen min inn til vakten som tok noen bilder. Det så ut for at det kun var av helgener.
Fra en kirke
Ved en hule
Helgen fra rommet
kun for menn
Smale ganger
Da vi var ferdige med kirkebesøkene for denne dagen, stod skoleungdommer utenfor og ventet, flere av dem gikk sammen med oss til bussen, for de ville prate. Men nå skulle vi kjøre rett til middag på en spesiell restaurant oppe i høyden. Den var eid av en eldre, skotsk dame, men sammen med en forretningsforbindelse fra Etiopia. Utlendinger har kun lov til å eie bare 49 % av en bedrift, en fra Etiopia må ha majoriteten. Jeg synes det er en god idé.
Skoleungdom pluss
et barn
Restauranten
Ben Abeba
Ben Abeba
Her oppe var strålende utsikt over området, og her ble dekket til middag som vi spiste ute med den flotte utsikten. Damen kom etter hvert og hilste på oss. Siden hun var skotsk, spiste jeg Shepards Pie, men først grønnsaksuppe.
Utsikten
Ved bordet
Vi skulle se solen gå ned, og det ble en spesiell opplevelse. Det var skyer og solen brøt gjennom på en utrolig spesiell måte. Det virket som vi satt i en katedral. Jeg fikk tillatelse til å bruke et bilde av et par som satt strategisk til for å få med den spesielle solnedgangen. Det ble en flott avslutning på dagen. Det var mørkt da vi kjørte tilbake til hyttene.
Utrolig utsikt
I Naturens Katedral
Fortsettelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar