Framme ved øya
En annen episode var under en båttur, det var rett før Polen ble kvitt kommuniststyret 1989. Båten skulle losse i byen Gdynia, men vi måtte ligge ankret et par dager på bukten utenfor. En morgen var vi gått tidlig til havn, og der lå vi da jeg så ut, og fikk meg en støkk. Båten var voktet av tre soldater med våpen. En ved akterenden, en midt på ved landgangen, og en ved baugen. Ingen av de polske losserne skulle få anledning til å stikke til Vesten. Jeg var lettet da vi dro derfra.
Ventetid på bukten
Soldaten nær landgangen
Neste episode ble egentlig mer en lærepenge. Det hendte på første reisen i Marokko, vi kjørte med buss i Atlasfjellene, og stoppet ved en forretning. Utenfor var en gjeng barn, og jeg satte meg i trappen og viste dem et bilde av den yngste som var hjemme i Norge. De var svært interessert, men vi forstod ikke hverandre. Jeg hadde lyst å gi dem litt penger, men hadde ikke småpenger. Jeg tok fram en seddel og gav til den største gutten, så pekte jeg på døren til butikken og på seddelen og på hver av guttene. De nikket at de forstod. I det vi kjørte videre, så jeg bort til guttene. Der var vill slåsskamp, den eldste prøvde å stikke av med pengene. Dette var min skyld, jeg burde selvsagt gått inn og vekslet seddelen og delt ut til alle. Nå var det for sent, men jeg lærte en lekse, ikke la en få ansvaret, fristelsen blir for stor.
I trappen med guttene
Et sted i Atlasfjellene
På en ukestur i New York for noen år siden besøkte vi minnesmerket over den grusomme terroren i 2011. Der Tvillingtårnene stod er nå et stilig tårn, pluss to firkanter der vann renner uavbrutt nedover, navn på de omkomne er risset inn. Ground Zero er tomten der Tvillingtårnene stod. Nå var jeg der og mintes alle de døde. Jeg husket sjokket da jeg så flyene som braste inni tårnene. Tre år før ulykken hadde tre av oss i familien sittet oppe i et av tårnene og spist lunsj. Første hadde vi tatt heisen til toppen, men før utkiksstedet hadde vi gått opp en trapp og sett utover New York, så gått trappen ned, der var kafé og vi spiste lunsj. Så heisen ned igjen. Dagen terroren skjedde var jeg på jobb, og kom inn på lærerværelset og der var flere samlet ved tv, på nyhetene viste de den forferdelige hendelsen. Nå stod jeg her det skjedde, tårnene var historie, og så ufattelig mange hadde mistet sine liv. Det var nesten umulig å fatte at sånt kan skje. Hva slags udyr kan gjøre noe så vanvittig?
Tårnet på minnestedet
da vi var der, flere skal
bygges
De dødes navn innrisset
Utsikt fra et av Tvillingtårnene
den gangen
Ufattelig at tårnene
er borte
Et annet besøk som gjorde særlig inntrykk, var på en helgetur til Warszawa i juni 2013. Da besøkte vi området i den polske hovedstaden der Gettoen i Warszawa var under Andre verdenskrig. Masse jøder ble tvunget sammen her fra 1940. Etter hvert ble forholdene umenneskelige. I 1943 ble det opprør, men nazistene slaktet dem ned. Da jeg gikk i området, tenkte jeg på all lidelsen her. Vi så det gamle huset som stod igjen som et monument over den grusomme tiden. Ikke langt derifra så vi "den ukjente soldats grav". Den ble voktet av to soldater.
Det gamle huset
Soldater stod vakt
Turen til Sør- Afrika ble en interessant reise. Vi avsluttet turen i Cape Town. Der var jeg med på en helikoptertur over byen og området. Blant annet over øya Robben Island som ligger 12 km utenfor Cape Town. Her satt Nelson Mandela i fengsel i 18 av de 27 årene han var i fengsel. Han var fengslet fra 1964 til 1982. Nelson Mandela ble Sør- Afrikas første, svarte president, fra 1994 til 1999. Nelson Mandela er et av mine største idol. Til tross for alle årene i fengsel, bar han ikke nag til sine under- trykkere. Det er kun et unikt menneske som kan klare det.
Klar for helikoptertur
Litt av Cape Town
Nelson Mandela,
et unik person
Et sted jeg syntes det var spesielt å gå på, var Broen over Kwai. Jeg tenkte på hvor mye fangene måtte lide i den sterke varmen for å bygge broen, samt jernbanen der, den som blir kalt "Dødens jernbane". Det var allierte fanger under Andre verdenskrig som ble tvunget til å bygge den også. Jeg var der først under en rundreise i Thailand, senere på en tur sammen med flere fra familien. De som har sett filmen "Broen over Kwai" husker sikkert plystremelodien de brukte under marsjering. Men mange mistet livet, vi besøkte kirkegården der mange krigsfanger lå begravet. Svært trist å se alle gravene. Flere var svært unge gutter som lå der, de hadde ikke skikkelig startet på livet. Dette er også historie som ikke må glemmes.
Første gang på
Broen over Kwai
Fra andre gangen på
krigskirkegården i området
Utkikk fra Dødens jernbane
Et annet besøk som gjorde inntrykk, var besøket på Korshaugen i Litauen. Vi var på rundreise i de tre Baltiske land, og besøkte da dette stedet. Jeg hadde da ikke hørt om det før, og ble forbauset over mengden med kors. Tradisjonen med å "plante" et kors der, stammer fra 1300- tallet. Da Russerne hadde makten, fjernet de korsene med store bulldosere. Litt etter hadde folket fått dem på plass igjen. Der var tusen, på tusen med kors. Det var anlagt stier mellom korsene, så man kunne gå innimellom der. Jeg har aldri sett maken. En spesiell opplevelse.
På Korshaugen
En liten bit av
Korshaugen
Til slutt vil jeg nevne en både interessant, men også trist opplevelse. I 2015 var flere fra oss i familien på en kjøretur i Sør- Statene i USA. I Memphis besøkte vi Graceland som var hjemmet til Elvis Presley. Det var spennende å se alt sammen både inne og på området. Elvis og næreste familie er gravlagt på eiendommen, Elvis sin tvillingbror er også minnet der. Vi fikk på headset og gikk til Elvis grav, mens vi stod foran den, sang Elvis en av sine sakte, fine melodier. Det ble en trist, men uforglemmelig opplevelse. Etterpå satt jeg litt i hagen til Elvis og tenkte på The King.
Bildet fra museet
på Graceland
Ved grava
Det gjorde inntrykk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar