Tur til Peru, del 5, desember 2017

Etter en kort busstur, spaserte vi et kort stykke. Jeg nærmet meg Machu Picchu, det øverste målet for hele turen, å få se dette magiske stedet. Et sted ingen ekspert i verden vet noe helt sikkert om. Machu Picchu er kalt "Det gamle fjellet", men også kjent som "Inkaenes tapte by". Vi var nå på ca. 2200 m i Urubambadalen. Jeg hadde hørt mye om dette stedet. Man mener byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec rundt 1440, og at den var bebodd fram til erobringen av Peru i 1532. Ekspertene mener det ikke var en vanlig by, men en slags ferieby for de øvre klasser i Inkasamfunnet. Nå gikk og klatret jeg siste biten, rundet en knaus og kom ut på en plattform eller utkikkspunkt.
                               Der lå Machu Picchu!

Jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket. Det var som en åndelig opplevelse, noe skjedde, jeg følte som en underlig fred. Jeg løftet blikket og fikk en spesiell kontakt. Jeg hadde en opplevelse der som jeg ikke klarer å beskrive med ord. Folk: Ikke tvil på at det finnes en høyere makt, kall den hva du vil. Den mektige naturen ble understreket med en svak torden i det fjerne. Etter denne opplevelsen ble de tradisjonelle bildene tatt. Men jeg stod lenge og så på dette magiske stedet.

Machu Picchu

Det store målet er nådd

Nå skulle vi gå nedover og besøke selve byen. Jeg gikk, og klatret nedover. Jeg ville gjerne ha et bilde i en kjent port inn til anlegget, men der var kø med japanere. Jeg nøyde meg med en av dem i porten. Jeg så elven som renner i en bue rundt dette kjente stedet.

Vi ser i elven

Fra en annen vinkel

Porten

På vei nedover

Vi gikk rundt i denne mytiske byen som var mye større enn jeg trodde. Anlegget består av 200 byggverk som hadde en rekke funksjoner, inndelt i en bydel og en jordbruksdel med kunstige anlagte terrasser. Her var et stort palass, og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, og andre bygninger for tjenestefolk. Man antar at her har bodd rundt 750 personer i byen på det meste, men bare en liten andel i regntiden.

Fra byen

Dyrket i terrasser

Men det som imponerte mest var murekunsten, de brukte kun stein, ingen mørtel eller andre bindemiddel. De føyet steinene inni hverandre på millimeteren. Det var utrolig å se. Dagens eksperter sier at med alt moderne de har å hjelpe seg med nå for tiden, hadde de aldri klart dette, og de kan ikke forklare hvordan de har klart det. Men menneskene før Inkaene klarte det. Det store spørsmålet er hvordan?

Sjelden murekunst

Lenger nede beitet lamaer med sine store ører og en lang, slank hals, pluss slanke bein. Den har en ganske lang ullen pels. Litt nedenfor beitet også Alpakka som er et typisk flokkdyr. Det er to varianter av alpakka, suri, og huacaya som er den vanligste. De kan som lamaene spytte, men gjør det sjelden.

Lama

Alpakka

Nå skulle gruppebilde tas, så startet vi tilbaketuren fra dette spesielle stedet. Vi så mye mer enn jeg har fortalt, men jeg skal ikke gå i detaljer. Nå gikk vi mot bussene, vi skulle tilbake til senteret der togstasjonen lå.

Gruppen

På tilbaketur

Siste blikk på Machu Picchu 

   

Framme ved senteret gikk vi til en restaurant og spiste middag. Så på toget tilbake til landsbyen. Da vi kom fram til stasjonen og skulle gå tilbake til hotellet, styrtregnet det. Jeg hadde ikke tatt med regnjakken denne dagen, så jeg praiet en bil som stod der og bad ham kjøre til hotellet. Så der satt jeg i salongen da de andre kom inn mer og mindre dyvåte. Nå gikk jeg rett til sengs. Stedet jeg hadde hatt på ønskelista lenge, hadde jeg virkelig fått besøkt.

Statue vi passerte mot restauranten

Fra restauranten

Fortsettelse i morgen.