Kjøretur i England juli 2016, del 4

Det var onsdag 27. juli og fire fra reisegruppen skulle på familiebesøk igjen, det visste vi før vi reiste, derfor hadde vi andre bestilt guide med bil som skulle lage et opplegg og vise oss rundt. Han hentet oss presis klokken 09.00 som avtalt. Første stopp var byen Marazion. Vi så først ut på en tidevanns holme som heter St. Michaels Mount. På toppen er en festning, men i dag bolig for den lokale baronen. Han er venn av dronning Elisabeth som har vært på besøk her. Ved lavvann kan en gå ut til holmen, der er også et museum.

St. Michaels Mount

Marazion ligger ved kysten av Mount Bay. Vi spaserte en tur i byen som hadde smale gater, til dels bratte gater også. En del blomster pyntet opp.

I Marazion

Båt med blomster

Neste by, Newlyn, kjørte vi bare sakte igjennom så vi blant annet fikk sett havnen og ut på Den engelske kanal.

Fra havnen

Neste by vi besøkte heter Mousehole.. På avstand så den lille åpningen i moloen på havnen enda smalere ut enn den egentlig er. Navnet på byen kommer fra en barnebok der det fortelles om en gammel mann som dro ut for å fiske julefisk til beboerne. Da han kom tilbake om kvelden, sto folket og lyste med lykter så han kom seg inn på havnen. Dette er blitt en juletradisjon. Folk møter opp en kveld i julen med lykter som lyser, og folket synger. Guiden sa han hadde vært til stede noen ganger og syntes det var stemningsfullt.

Moloen på avstand

Mousehole var en viktig fiskehavn alt så tidlig som 1266. Nå ruslet vi rundt i byen og så på de gamle husene, flere var bygd med den finkornede lokale Lamornagranitt. Bildet under er tatt ved det eldste huset i byen.

Huset fra 1300- tallet

Fra Mousehole

 Moloen fra en annen vinkel

Vi kjørte videre og kom etter hvert til grønn vegetasjon som ble tett på begge sider av den smale veien. Så inn på en enda smalere vei og vi fikk sett flere idyller. Guiden var lokalkjent.

Grønn vegetasjon

Gammelt møllehjul

Gigantplante

Neste på programmet var Lamorna Cove, dalen og viken som ligger på Penwitthalvøya. De andre gikk opp i høyden for å se på utsikten, men jeg nøyde meg med å rusle langs sjøen og se på havet og på en svær gjenstand som var vasket inn med opprørt hav. Guiden sa det kom fra oljeindustrien.

Vrakgods

Vi ruslet til andre siden av bukten, der lå en kafé med samme navn som området Her spiste vi lunsj, jeg valgte grønnsaksuppe.

Ved kafeen

Etterpå kjørte vi til den mest kjente og best bevarte steinsirkel i Cornwall. Vi studerte de 19 granitt steinene som ikke er store. Den høyeste steinen er 1,4 meter, sirkelen heter Merry Meiden. Hvilken misjon steinsirkelen hadde er uvisst. Sikkert noe spennende.

Fra Merry Meiden

Nå dro vi til Pernberth Cove som ligger på sørkysten av Lands End halvøya. Vi kom til en bukt der vi så små fiskebåter som lå et stykke oppe fra sjøen.De var dradd oppetter steinene og bundet fast. Nå til dags blir de dradd med elektrisk vinsj.Det var et idyllisk område, med elv og blomster, pluss noen pittoreske hus. De er oppkjøpt av staten som leier dem ut, og de er populære blant sommergjester.

Fiskebåtene

Idyll

Pittoresk hus

     Turen fortsatte til et sted jeg aldri hadde hørt om: The Minack Theatre. Først gikk vi opp på en høyde med fantastisk utsikt ned til en liten badestrand i en vik.Golfstrømmen gjør at her kan komme inn hai, delfiner er ofte å se, sel kan også komme inn. men vi så bare en vakker plett.

Et idyllisk sted

  
Her oppe besøkte vi først et museum over livet til Rowena Cade (1893- 1983). Hun ble tidlig interessert i teater, og hun fikk ideen til dette teateret. Hun flyttet til Cornwall etter Første verdens krig, og bygde hus til seg og moren her ved Minack Point. Hun tilbød hagen sin til teateroppsetninger og det ble en suksess. Rowna besluttet å utvide teateret og fikk bygd blant annet sitteplasser nedover klippen.

Sammen med Rowena Cade

 
Så fikk vi se teateret, aldri i mitt liv har jeg sett maken. Det var fantastisk, jeg ble helt overveldet.

For et syn!

Scenen er der nede, og
for noen kulisser!

Jeg satte meg ende ned

Etter dette unike besøket gikk turen til Lands End, det vestligste punktet her i Cornwall.Det sies at 130 registrerte skipsvrak ligger i sjøen her, men skal være mange flere.

Mange skipsvrak skal ligge her

På Lands End

Nest siste stopp på dagens utflukt var i et tidligere gruveområde. Gruvedriften i Cornwall går helt tilbake til 1000 år før Kr. Etter hvert kom metallhandlere fra det østlige Middelhavet til Storbritannia dengang kjent som Tinnøyene. Fra 1600-tallet var det fullt utviklede underjordiske gruver i området. Fra 1999 ble dette landskapet i Gornwall og det vestlige Devon satt på listen over verdensarv. Nå så vi bare rester fra gruvedriften, blant annet et tårn. Lenger oppe i terrenget så vi murer etter en gammel kirke.

Rest fra gruvetiden

Rest av gammel steinkirke

  
Siste besøk var i byen Saint Ives, en skjønnhet av en by ved kysten. Kunstneren Henry Moore kom hit på midten av 1800- tallet, etter det kom mange av verdens største malere og andre kunstnere.

Fra Saint Ives

 
Byen har vært en travel fiskehavn siden Middelalderen. Ved byen er fine sandstrender og er et yndet sted for turister.

Ved sjøen, nå lavvann

Fra byen

Men nå var utflukten over og vi ble kjørt tilbake til hotellet. En dag med store opplevelser. Nå møtte vi resten at familien som sa vi alle skulle til Wadebridge og spise middag. Søsteren til Stephen og hennes mann skulle også komme, de likte godt indisk mat, dermed spiste vi på: The Raj. Det ble en hyggelig kveld og god mat. En fin avslutning på en strålende dag.

Slekten til Stephen pluss jentene

Mesteparten av gjengen

Fortsettelse i morgen.