Vi drar fra Pristina
Hus under bygging
Første besøk var i dag til Kosovos eneste kloster som ligger ved Bistrica elven, ved bratte sider av Prokletije fjellet. Da vi kom fram, så jeg det var flere militære mannskaper i uniform som holdt vakt. Vi måtte gjennom en grundig kontroll før vi slapp inn på området. Klosteret har aner helt tilbake til 1300- tallet. Kristus Frelserens kloster ble grunnlagt av Den hellige kongen Stefan av Decani.
Litt av klosteret
Men vi skulle besøke Kristi Himmelfarts kirke der pater Peter viste oss rundt. Vi kom inn i et stort, prektig kirkerom. Overalt er dekket med fresker, men det var fotoforbud. Her kunne jeg hatt lyst å ta bilder i det flotte kirkerommet med alle ornamentale utsmykningene og dekorasjonene. Det var en fantastisk kirke.
Kun bilder ute
Nå bor 25 munker og noviser her i klosteret. Det er abbeden Arkimandritt Sava som har ledet brorskapet siden 2011. Munkene har en aktiv hverdag og lager mange ting. Vi var innom utsalget der de solgte forskjellig av det munkene produserer. Jeg kjøpte en bok om stedet. På vei ut så jeg vaktene igjen, men nåde den som brøt fotoforbudet. De italienske soldatene bemanner kontrollstasjoner og vaktposter ved klosteret døgnet rundt. Det har de gjort siden Kosovokrigen 1998- 1999.
I kirkedøren
Det nærmet seg lunsjtid, og vi kjørte til en restaurant som lå fint til i grønn natur. Jeg trodde det var mindre søppel langs veiene her i Kosovo, men ble skuffet. Vi passert mye, dessverre. Men nå kom vi til bakkene nord for klosteret, her renner vann fra fjellene, og i det klare vannet trives fisken de kaller farellen. De driver oppdrett også. Restauranten var stor med flere avdelinger, den het Trofta Drinit.
Restauranten
Menyen var fiskesuppe som forrett, ørret grillet på trekull til hovedrett, til dessert var kake med karamelltopp. God mat, men som en middag til lunsj.
Hovedretten
I naturskjønne omgivelser
Etter lunsj kjørte vi opp i høyden gjennom knallgrønn skog og svingete alpeveier. Været var nå blitt bedre og solen skinte. Vi nærmet oss grensen til Montenegro, Men først noen kilometer med ingenmannsland. På grensen kom en politi inn i bussen og samlet inn alle pass.
Vi fikk igjen våre pass, så kjørte vi inn i det fjerde landet vi skulle besøke, Montenegro. Landet som ligger ved Adriaterhavet. Hovedstaden er Podgorica, men dit skulle ikke vi. Før var landet en del av Jugoslavia, men ble selvstendig etter en folkeavstemning i 2006. Montenegro er et av de mest kuperte landene i Europa. Vi var nå på vei til skistedet Kolasin som ligger nesten på 1000 m høyde. Først en liten pause på et sted der utsikten var mest til skog. Så videre oppover i storslagen natur.
Pause
Snø på toppene
Flott natur
Så var vi framme i Kolasin. Vi tok inn på et hotell fra Titos tid, det ble bygd i 1948, men er blitt ombygd tre ganger. Et spesielt hotell. Rommet var jeg fornøyd med.
Hotell Bianca
Ettermiddagen var privat, og jeg spaserte det lille stykket til byen, hotellet lå omtrent i sentrum. Kolasin ble grunnlagt på 1400- tallet av tyrkerne i det ottomanske riket. Hit har folk likt å komme både sommer og vinter. Her er frisk luft og naturopplevelser som vandreturer om sommeren, om vinteren skiturer og andre aktiviteter i snøen.
Fra Sentrum
Kolasin er en liten by med knapt 300 innbyggere. Det virket stille i byen selv om det var 1. mai, ingen feiring som jeg så. På torget fikk jeg en ung dame til å ta foto av meg. På torget var en statue som jeg tenkte var minne om Andre verdenskrig.
I Kolasin
Det var privat middag, men den ble enkel for meg, den mektige lunsjen satt fortsatt i. Det ble en ganske kjapp tur i Kolasin, det var ikke mange gatene å promenere i. Men sikkert fint terreng i området. Jeg valgte å roe ned resten av kvelden.
Fra Kolasin
Fortsettelse i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar