Reise i Usbekistan del 3, september 2019

Toget var framme i Bukhara kl. 11.15. Bukhara er en oase i Kizilkum- ørkenen, det var en gang et selvstendig emirat. Byen har knapt 280 000 innbyggere, mesteparten er persiskspråklige tadsjiker. Men her bor også mange jøder, forfedrene deres bosatte seg her i romertiden. Regionen til Bukhara var lenge en del av det persiske riket. Bukhara var også et viktig knutepunkt på Silkeveien. Nå stod buss klar utenfor stasjonen og ventet. Vi tok plass og kjørte mot gamlebyen der hotellet lå. På veien dit så jeg kvinner i arbeid ved gatene.

Nær togstasjonen

Arbeid langs veien

I gamlebyen sjekket vi inn på hotell Melia. Det var et mye mindre og mer beskjedent hotell enn det vi hadde bodd på i hovedstaden. Jeg fikk et rom i første etasje, rommet var ok, men uvant med at sengen stod i en slags alkove.

Hotell Melia

Uvant, men ok

Da alt var klart, spaserte vi til en lokal restaurant for å spise lunsj. Vi kom til restauranten Lyaby Haus som lå idyllisk til ved et lite vann. Inne var gardiner som pyntet opp, men der var ingen vinduer, vi så rett ut på vannet. Oppe ved taket var små bur med fugler som kvitret høylytt, men vi så dem ikke, for hvert bur var dekket med et lite klede.

Utsikt til restauranten

Pyntet med gardiner

Bordet var ferdig dekket. Rett etter vi hadde satt oss, startet en fontene opp og vannstrålene sprutet ganske høyt. Et tre stod så nær restauranten at stammen var inne i rommet. Maten ble servert, men jeg likte best desserten som var is. Måltidet ble avsluttet med te, man kunne også få kaffe. Jeg valgte te, den var ikke søtet, men på bordet stod skåler med søtsaker man kunne spise til. Da trengte man ikke sukker.

Ved bordet

Trestammen inne

Etter lunsj tok vi oss tid til å se på det idylliske lunsjstedet. Et sted ved vannet var også statuer av kameler. Det var sikkert fordi her hadde vært en viktig plass for karavanene som i sin tid kom vandrende, her kunne både førere og kameler få hvile.

Minne om gamle tider

Vi samlet oss på en plass rett bortenfor. Der stod statue av en mann på et esel. Det var Nasreddin Hodja som levde i Tyrkia for om lag 700 år siden. Fortsatt fortelles det pussige historier om ham. Han framstilles som imam, filosof, skolemester og fattig bonde. Iblant mer som en molbo. Noen kaller ham for områdets Robin Hood. Jeg hadde aldri hørt om denne karen før.

Mannen på eselet

Da vi spaserte tilbake mot hotellet, var vi innom et sted der en mann laget muppetdokker. Han viste oss hvordan de brukes, og vi så på utstillingen av typer dokker. Så tilbake til hotellet.

Mannen med dokkene

Nå hadde vi privat tid, og jeg gikk en tur i gatene nær hotellet. Da passerte jeg noe som lignet en utgraving. Det var mange butikker og boder i området, noen hadde stilt ut på fortauet. Jeg møtte en av de andre i reisegruppen, og vi gikk sammen og kikket på ting. Hun prøvde også hatter.

Sikkert historisk område

Utstilling på fortauet

Hun prøver hatter

Om kvelden spiste vi middag på hotellet. Det var en fin, varm kveld, så etter middagen slo jeg lage med fire andre damer og spaserte til en utekafé i nærheten. Der avsluttet vi kvelden med et glass vin.

Etter middagen

Fortsettelse.